Livet burde vært enklere

Av og til skulle jeg ønske utdanning ikke eksisterte. At menneskene bare levde i jungelen og var lykkelige, uten å måtte tenke på penger. Konseptet penger burde ikke finnes, men på den andre siden ville vi da ødelagt jorda fordi ingenting ville stoppet oss fra å hugge ned hele regnskogen dersom vi ville. Livet burde ikke være så komplisert. Vi må utdanne oss, vi må skaffe oss alle de kuleste duppedingsene. Midt opp i alt dette glemmer vi å se gleden i livet. Gleden alle urfolk har i øynene sine i det de danser regndans, eller hva de nå enn gjør. Jeg vet ikke riktig hva de gjør, for jeg har ikke sett nok TV-programmer om urfolk.

I blant skulle jeg ønske menneskeheten aldri hadde kommet så langt. Jeg skulle ønske vi fortsatt var så enkle at vi måtte fiske for hånd, i stedet for å utrydde livet i havet ved å fange alle milliarder fiskene på samme dag ved hjelp av maskiner. Jeg vet ikke om det er milliarder av fisk i havet. Jeg har ikke sett nok TV-programmer om liv i havet.

Livet burde vært enklere.

- En kveld jeg var filosofisk

Kan ikke huske helt når jeg skrev dette, men det lå inne på notatene mine på mobilen. Jeg tenker på dette nå mer enn noen gang. Nordmenn spesielt, vi er så forbanna gårdige. Jeg er selv en del av denne grådigheten.

Dersom en hjemløs person sitter i skogen, iskald, i lite klær, gjennomvåt, vil vedkommende være ulykkelig. Men dersom en person tar vedkommende med seg inn i huset sitt, fyrer opp i peisen, og gir omsorg, vil denne personen være lykkelig. Dersom jeg hadde hatt ni millioner kroner, og så fått ni millioner til, ville jeg ikke blitt dobbelt så lykkelig. Jeg ville ikke kjent noe. Jeg tror dette er kjernen i problemet.

Jeg har alt det materialitiske jeg kunne ønsket meg. Jeg har et fancy funkishus, jeg har en mac, jeg har et kamera, jeg har skrivebordsskuffer fulle av ting jeg aldri bruker. Jeg kan ikke huske sist jeg kjente på ordentlig lykkerus. Joda, jeg er glad. Men jeg har for mange ting. Og jeg vil ha enda mer.

I det siste har jeg prøvd å vende litt på tankegangen min. Jeg har prøvd å tenke mer minimalistisk. Jeg trenger ikke ti adidasjakker. Jeg trenger ikke en ny iPhone. Jeg har for mange ting til at jeg setter pris på dem. Jeg skal ikke kjøpe noe igjen, tenker jeg.

Men så kommer realiteten. Man drar ikke til Afrika, opplever slummen, for å så flytte ut på gaten når man kommer hjem til Norge igjen. Man slutter ikke å kjøpe unødvendige ting når det kommer til stykket. Jeg vil før eller siden kjøpe meg nye klær, og ting jeg ikke trenger. Jeg er nordmann. Jeg har muligheten til å leve et godt liv. Men det må være grenser på hvor mye unødvendig jeg trenger.

Jeg tror ikke lykke måles i hvor mye man har, men hvor mye man setter pris på det man har. Og jeg vet hvor heldig jeg er, men jeg klarer ikke smake på det. Det er som å få et kompliment, takke for det, men ikke tro på det. Jeg kan si til meg selv hundre ganger "Jeg er heldig, ikke ta det for gitt, jeg er heldig, ikke ta det for gitt...", men jeg vet ikke hva det vil si å ikke være heldig. Jeg har aldri opplevd det.

Neste sommer ønsker jeg ikke å dra til Tyrkia for å sole meg. Jeg vil ikke dra til New York på shopping. Jeg vil reise og oppleve annen kultur. Jeg vil møte folk som har mindre enn meg. Jeg vil lære at jeg ikke trenger et digert hus, en dyr Mac, en iPhone 7. Jeg vil vokse som menneske, jeg vil få nye erfaringer. Jeg vil lære å sette større pris på alle rundt meg, og det jeg eier.

Jeg bor i Norge, verdens rikeste land. Jeg er så sykt heldig, men jeg skjønner det ikke.

BE HAPPY ABOUT YOURSELF!

I dag i klassens time snakket vi om et ganske viktig tema. Det begynte med nettvett, der vi så videoen til Amanda Todd (bare søk på google hvis du ikke vet hvem hun er). Etterhvert begynte vi å komme inn på det at utrolig mange rakker ned på folk nesten uten grunn, for det meste fordi de er sjalue.

I dag kan du ofte se på enten facebook, instagram eller toppbloggere at det blir slengt utrolig mye dritt. Uten å engang tenke på det, legger vi ut med stygge kommentarer BARE fordi vi i de aller fleste tilfellene innerst inne er sjalu. Det har ført til at ganske mange i dag (spesielt ungdommer) har lav selvtillit. Alle har noe de vil endre ved seg selv, og da snakker jeg mest om utseendet. Folk synes de er tykke, selv om de i alle andres øyne ser helt fine ut. Poenget er at uansett hvor sykt bra noen ser ut, skal de rakke ned på seg selv, noe som kun gjør dem mer deprimerte.

Jeg er sykt glad for å si at jeg ikke har noen stor ting å påpeke hos meg selv! Neinei, jeg er langt ifra perfekt, det er ikke det jeg sier. Men det siste året/halvåret har jeg begynt å gi blaffen i hvilken form jeg har, hvordan jeg ser ut ol. Og det trives jeg utrolig godt med. Det har gjort at jeg ikke tenker stygt om meg selv, og dermed blir jeg i så mye bedre humør. Dersom noen forteller meg at jeg er feit (ikke at det skjer ofte), gir jeg blanke F-en i det. Og når Camilla på tull kommer og sier "ÅSE, DU GÅR IKKE MED SMINKA I DAG! Du va stygg :)" (godt ment), synes jeg faktisk det bare er komisk hvor kule vennene mine er, og jeg begynner seiøst å le, uten å ta det til meg i det hele tatt.

Men selvfølgelig har jeg, som alle andre alltid noe jeg vil endre på. En kvise her, eller litt for tykk der. What do you do? Svaret er å rett og slett ikke bry deg. Kvisa kommer til å forsvinne iløpet av ikke lenge, og kroppsformen bør man ikke ta så veldig høytidelig. Det viktigste er at du viser at du er selvsikker. Da vil også andre se forbi de feilene. Prøv heller å få øye på de tingene du faktisk liker ved deg selv i stedet.

OG HUSK! Alt er normalt! Om du er litt for tynn, eller litt for tykk, så finnes det ingen fasitsvar som sier at du skal være normal. For hva er egentlig normalt? Jeg vil si du er normal så lenge du er et menneske.


Smil!

Q. Hvordan er selvtilliten din?

hits